Ariadnes Tråd

Jan Hoet

Selv før mitt første møte med Bjarne Melgaard i 1998, var jeg klar over at han, som kunstner, går dypt inn sin tankeverden og bearbeider et vell av informasjoner i sine tegninger, akvareller, skulpturer og alle slags typer objekter og readymades. De omgjøres så til respektløse, collagelignende installasjoner der han aldri taper av syne det strukturelle prinsippet, ”Ariadnes tråd”. Jeg husker for eksempel arbeidene hans i utstillingen ”De Rode Poort” i SMAK, Ghent, i 1999. Installasjoner som denne lignet nybygde romskulpturer som på en hybridaktig måte røpet hele Melgaards livshistorie og hans personlige iakttagelser.

I motsetning til det alminnelige, statiske bilde på skulptur og maleri, ønsker Bjarne Melgaard å fremkalle en verden som er i omveltning, med kunstverket som en scenografisk Akt. Betrakterne forventes å skulle utforske kunstverket uten å vite nøyaktig hvor det begynner eller slutter, og uten noe spesielt perspektiv med hensyn til kunstnerens identitet og sammenhengen i dramaturgien. Samtidig blir betrakterne imidlertid utfordret til å analysere sine egne ideer om hvordan de ser på kunst, idet de får bekreftet at slike komplekse, narrative installasjoner er en nokså generisk oppfatning av de forskjellige momenter og konsepter som finnes implisitt i de utstilte objektene. Man kan ikke med letthet verken se eller fatte forbindelsen mellom de mange elementene. I denne overfloden av informasjon blir det imidlertid klart at for Melgaard ser alt ut til å ha sin opprinnelse i, og ta sin form fra, tegningen og strekføringen. I en tegning blir dette åpenbart, akkurat som i de sammenkoplede seriene med tegninger, notater og skisser som fyller rommet. Når verket imidlertid ikke spesifikt er verken en tegning eller en skisse, benytter kunstneren en ulltråd for å knytte sammen alle objektene og nipsgjenstandene som utgjør den fullstendige installasjonen.

Det Harry Szeeman omtaler som ”besettelsen”, som en betingelse for kunst, er fysisk tilstede i Bjarne Melgaards arbeider. Hver strek og hvert strøk er igjen og igjen en bearbeidelse av den forrige streken. Alt omskapt til et klimaks som ser ut til å strebe etter den høyeste form for ekstase. Og nettopp denne besettelsen er det som skaper helheten i den komplekse fortellingen om hans kunst. Den får oss også til å tenke på Eros og Thanatos, som manes frem gjennom hele hans oeuvre.

Først og fremst er Bjarne Melgaard en fremragende tegner, som ustoppelig endrer farge og intensitet. På samme måte kjennetegnes hans skiftende utstillinger av endringer i former og uttrykk. Akkurat som kunstneren selv. Han kan fremstå som taperen, men like gjerne dandyen eller en velkledd aristokratisk ungdom som går i stilig dress, hvit skjorte og slips. I hver av disse kameleonaktige typene er han alltid seg selv. Og likevel er det slående å se at bak hver av disse forkledningene er han både gjerningsmann og offer. Gjerningsmann gjennom den støtende provokasjonen som finnes i arbeidene. Offer gjennom ”Weltschmerz” eller sorgen over verdens ondskap, og gjennom melankolien i hans uttrykk eller identitetstematikk.

Mens installasjonen i SMAK nærmest lignet en selvbiografisk historie der han avslørte sitt indre liv og eksistens og dessuten erfaringer i forhold til sin mor og til dyrkingen av egne idoler, trer han i senere arbeider inn i et ytre univers med en installasjon med et heldekkende veggmaleri, en enorm bronseskulptur og en rekke koppersjakler spredt utover gulvet.  Denne installasjonen frembringer forskjellige former for kommentarer til, og refleksjoner over en global, monoteistisk virkelighet og de konfliktsituasjonene som måtte oppstå.

I denne forbindelse husker jeg like tydelig en utstilling som ble sensurert av kommunestyret i Herford, Tyskland, der Melgaard dukket ned i en mørk, gotisk verden. Hele rommet ble malt sort og fylt med manipulerte internett-bilder av selvlemlesting, og disse ytringene naglet han til veggen med en dolk. Ved siden av dem monterte han bronseskulpturer fra tidligere perioder, innrammede fotografier og tegninger som han var helt ferdig med. Alt ble totalt ødelagt og samlet i en haug, som en tautologisk handling tilsvarende bildene av selvlemlestingen. Gjerningsmann og offer. Et dialektisk vågestykke med seg selv. Introvert og ekstrovert på samme tid.

I senere arbeider går han bort fra installasjonen eller det totale kunstverk for å vie seg mer og mer til det autonome maleri. Også her refererer hans arbeider gjentatte ganger til identitets- og identifikasjonsbygging; og i linjeføringen kan man tydelig ane sporene av et basketak med malekunsten.

Linjer går over i hverandre og blir komplettert av nye supplerende detaljer inntil et helhetlig bilde er skapt. Det hele er gjennomsyret av ”Weltschmerz” og blir i økende grad stigmatisert av seksualsymboler som en maktpåliggende overlevelsesgestus.