Bjarne Melgaard

Kjell R. Jenssen

Blant de kunstnere som har skapt bølger i året som nettopp er over, er det vel få som kan måle seg med Bjarne Melgaard. Reaksjonene kom særlig etter et innslag i NRK-programmet ”Safari”, hvor Melgaard forteller om sitt nyeste prosjekt – å bruke bilder fra et magasin utgitt av en intresseorganisasjon for pedofile som underlag for sin nye bildeserie. Naturligvis vil et fem-timers intervju klippet ned til 10 minutter fokusere på de mest kontroversielle delene, men debatten som fulgte grep fatt i en interessant problemstilling – kunstnerens etiske ansvar. Kunst påvirker kunst, og grensesteiner som flyttes kan aldri bli satt tilbake igjen. Melgaard er en mann med et pasjonert forhold til film, og det er derfor naturlig å tro at spor etter denne pasjonen også finnes i hans kunst. Serien med skulpturer direkte influert av Apeplaneten, er vel kanskje det mest synlige bevis på dette. I forbindelse med at Melgaard i januar skal åpne sin første større retrospektive utstilling på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, inviterte Cinemateket derfor Melgaard til å dele med oss noen av de filmene som har betydd mest for ham. En lang liste med filmer kom raskt tilbake fra Melgaard, og etter litt tenkepause fulgte flere, slik at vi endte opp med totalt 15 filmer. ”Jeg har bevisst forsøkt å plukke filmer som kan vise litt forskjellige sider av meg.” Interessant nok er kun seks av filmene av nyere dato, mens resten stammer fra de glade 70-åra. 80-tallet er ikke representert i det hele tatt, så det er ingen tvil om hvor hans interesse ligger. ”Mye av min research handler om 70-tallet, med magasiner som Screw og Treat. Hele denne pre-aids-seksualiteten er svært fascinerende. Det seksualpolitiske 70-tallets USA er spennende, der fenomener som NAMBLA (North.American Man/Boy Love Association) kunne dukke opp. En film som Chicken Hawk er svært interessant, hvor motstanderne av NAMBLA fremstår som like ufyselige som NAMBLA-medlemmene.” Et tydelig trekk ved filmene er hvor mange som har en sterk, men nevrotisk kvinne som hovedfigur. ”Jeg identifiserer meg mye lettere med nevrotiske kvinner enn handlekraftige menn på film. Det finnes et underliggende tema av masochisme i mange av disse filmene. I Looking For Mr. Goodbar blir man sittende etter filmen å lure på om ikke det var denne slutten hun søkte hele tiden, eller i Inside hvor det finnes tegn på at hun nærmest hadde invitert denne kvinne hjem til seg. Hun ville bli plagd. Denne moderne skrekkfilmen er også svært typisk for den aparte skrekkfilmen jeg liker. Der hvor et fremmedelement plutselig kommer inn i ditt liv.”

Kunstnerrollen er et annet tydelig tema som mange av filmene berører. ”I dag er vi vant til en svært verbalisert kunstnerrolle, hvor kunstnerne tenker først, så lager de kunst. Jeg gjør min kunst først, for så å spekulere på hvor den kom i fra. Jeg skjønner ikke helt kunsten selv, derfor kan jeg også drive med den. Her ligger vel noe av grunnen til at jeg liker en film som Hallo Baby så godt, hvor kunstneren ikke er villig til å forklare sin egen kunst. Hun er også nesten det motsatte av det rådende bildet av den geniale kunstner, i det at hun lar seg diktere av sin gallerist. Jeg har samarbeidet mye med skuespillerinnen som spiller hovedrollen, Marie-Louise Ekman. Etter at hun selv ble regissør, tilbød hun meg til og med en rolle i en av hennes filmer. Heldigvis takket jeg nei, noen skuespiller er jeg ikke.” Flere av filmene er rene kunstnerportretter av malere Melgaard er opptatt av, som David Hockney, Basquiat og Francis Bacon. ”Det jeg liker så godt med A Bigger Splash, er hvordan Hockney fremstilles som en helt vanlig fyr som ikke lever et spektakulært liv. Han jobber på linje med andre, har møter, roter osv. Filmen Basquiat har nok litt mer av denne kunstnermyten i seg, om det miskjente geniet som lever et hardt liv. Men det er en fantastisk film, og jeg er stor fan av hans kunst. I An Unmarried Woman møter vi et krav til kunsten og kunstneren om at de skal sette deg fri fra inngrodde holdninger. Hjelpe deg til å leve ut dine innerste fantasier. Men det forfriskende svaret fra kunstneren i filmen er: Gjør det selv!”.

Jill Clayburgh er den type kvinnelig skuespiller som Melgaard lett identifiserer seg med. Hun spiller i flere av filmene han har valgt ut. ”Jeg liker historier hvor noen bryter ut av sitt gamle liv og starter helt på nytt. Hun er også strålende i La Luna; vanligvis skildres narkotikamisbruk på film som noe veldig dramatisk. Bare tenk på filmer som Requiem for a Dream, hvor man får en pose kokain stappet i hånden, for så en måned senere å være et totalt vrak. I La Luna er det mye mer udramatisk, men man får likevel frem hvordan (mis)brukernes nærmeste etter hvert er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få dem ut av det.”

Et annet underliggende tema i de fleste av filmene er de grenseoverskridende øyeblikkene hvor personene en kort stund utfordrer det ’normale’ og derved kanskje viser sitt sanne jeg. ”En film som Zoo er uhyre interessant i måten den unngår å portrettere disse menneskene som monstre.” Dette var ett av flere tema som ble diskutert da Bjarne Melgaard og Kjell R. Jenssen møttes til en samtale på Cinemateket 22. januar 2010.