Bjarne Melgaard
Hans Ulrich Obrist
Første gang jeg arbeidet med Bjarne Melgaard var på Musée d’art moderne de la ville de Paris i 1998, med utstillingen ”Nuit Blanche” (Hvite netter) som jeg kuraterte sammen med Laurence Bossé. For mange blant det bredere europeiske publikummet markerte denne utstillingen et første møte med både Melgaards arbeider samt verk av 29 andre eksponenter for det vi kalte 1990-tallets ”nordiske mirakel”.1 I katalogforordet til utstillingen antydet vi at den tid var forbi da bestemte steder kunne hevde at de var sentrum i kunstverdenen. Videre mente vi at under dette desentraliserende skiftet hadde det i de skandinaviske hovedstedene – i tillegg til andre viktige byer som Malmö, Bergen og Oulu – dukket opp tette men likevel høyst flyktig og selvhjulpne nettverk for kunstnerisk produksjon og utveksling som nylig var kommet tilsyne på den globale kunstscenen. De ovennevnte kunstnerne lyktes i den globale sammenhengen ved hjelp av en stilltiende regional pakt. Deres arbeider, argumenterte vi, var derfor ”ladet med konstante spenninger og konflikter” – mellom det ”interne og eksterne eksil”, ”nær og fjern”, ”ensomhet og fellesskap” og det ”naturlige og kunstige.”2 I katalogforordet refererer museumsdirektør Suzanne Pagé til de ulike formale medier som blir benyttet av disse kunstnerne. Hun bemerker at mange av dem, ”med sin nærhet og samarbeid i hverdagen” og som post-nasjonale ”verdensborgere” la for dagen en ”gjennomtrengelighet som overskred grensene mellom forskjellige uttrykksområder”.3
Som vi den gangen bemerket, beveger Bjarne Melgaards arbeider seg unektelig inn og ut av kontekster og landskap med en rastløs ”energiflyt”, ”blanding av…. medier” og fra ”malerier til tegninger, til installasjoner og skulpturer og til film”.4 Som han nylig røpet for meg, ”jeg er interessert i disse bevegelige områdene med skiftende informasjon, samtidig som jeg ikke har noe som helst filter”; og videre, ”jeg jobber mye med materialet mitt, men jeg liker tilnærmelsesmåten min, den er veldig umiddelbar”.5 På samme måte som en ”Kidwhore in Manhattan” (barneprostituert på Manhattan) i en av hans titler, er Melgaard alltid i bevegelse, likevel er han i stand til å være til stede i sine omgivelser som en naturbegavet deltaker-observatør som kontinuerlig krysser grensen mellom obskønt engasjement og distansert refleksjon. Han er spesielt interessert i sub- og undergrunnsfenomener, og heller enn å smelte sammen de utallige referansene, bygger han dem på hverandre og skaper installasjoner som forvandler maleriene og de andre objektene til frenetiske, romlige romaner. Melgaards oppsiktsvekkende verk er enestående, men i maleriene kan vi, dersom vi leter, finne en rekke påvirkninger: Karel Appels nordiske lyrisme, Asger Jorns politiske ekspresjonisme og Philip Gustons forbløffende fysikalitet. Sistnevnte er ikke minst tydelig i Melgaards bruk av sterke, sorte konturer i hans ynkelige alter egoer, som for eksempel ”minigrisen” Les Super.
De fleste av kunstnerne som her er nevnt har, naturlig nok, vært produktive skribenter – lyrikere og essayister – og Melgaard følger denne tradisjonen, idet han innarbeider voldsladede tekstfragmenter i sine romlige romaner. Dermed flyter fiksjon og selvbiografi sammen i en underfundig og modig selv-mytologisering. I hans hybride univers lever aboriginer- og inuittkodeksene i sameksistens med normalsamfunnets marginaliserte kulturer. Melgaard har bodd, studert og arbeidet i Australia, Norge, Nederland – teoretisk sett egalitære sosialdemokratier hvor kvelende 'sløvokrati'6 uavbrutt støter mot overstadig eksentrisitet. Både den iherdige kampen mot kultiveringen av Australias natur, libertarianismen i Amsterdam og de mørke understrømningene i det norske samfunn finner veien inn i Melgaards fortellinger. Alt mens Melgaard selv blir trukket mot flyktige alt-går-episoder i subkulturell urban historie,”moralske grenseområder”7 som det beryktede Plato’s Retreat partnerbytteklubb i New York sent på ’70-tallet. Politisk tvilsomme steder hvor en regulert senkapitalistisk økonomis vanvittige forbruk møter idealismen i Hakim Beys ”temporært autonome sone”.8
På samme tid som utstillingen ’Nuit Blanche’, og ikke før musikken fra den beryktede norske black-metal scenen hadde begynt å strømme gjennom Frankrike, var Melgaard – som allerede hadde samarbeidet med mange av musikerne – i gang med å utfordre deres begrensede horisont og latterliggjøre deres hengivne puritanisme og autoritære prinsipper. Han”krevde homoseksuell territorialnærvær i denne hardcoresituasjonen.”9 Som han selv sa:”jeg var på en måte interessert i å være i en kontekst som var litt tarvelig.”10 Melgaards verk er en avviks-injeksjon i en egalitær kontekst, mer hardcore enn hardcore. Jeg sier som Asger Jorn: avant-garden gir aldri opp, og det gjør heller ikke Bjarne Melgaard.
1. Laurence Bossé og Hans Ulrich Obrist, ’Nuit Blanche”, ”To Be Only Between” (C. Bryen)’ i Nuit Blanche-katalog, Musée d’art moderne de la ville de Paris, 1998.
2. Ibid.
3. Suzanne Pagé, ”Forord” til Nuit Blanche-katalog, 1998.
4. Bossé og Obrist, i Ibid.
5. Bjarne Melgaard i intervju med Hans Ulrich Obrist og Gunnar B. Kvaran, Chelsea, New York, 2009.
6. Sløvokrati er et forsøk på å oversette ordet ’blandocracy, som betyr noe sånt som et styre av kjedelig, grå politikere (red. anm.)
7. Ibid.
8. Hakim Bey, TAZ: The Temporary Autonomous Zone, Ontological Anarchy, Poetic Terrorism, New York, 1991.
9. Melgaard, op.cit.
10. Ibid.