Avsky og beundring
Bjarne Melgaard i norske medier 1994–2009

Hanne Beate Ueland

Våren 2009 besøkte det norske TV-programmet Safari Bjarne Melgaard i hans nye studio i Bushwick, New York. Hensikten med besøket var å få et innblikk i de nye maleriene som skulle inkluderes i den kommende retrospektive utstillingen i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i Oslo. Programmet endte opp med å fokusere på Melgaards bruk av fotografier av unge gutter som opprinnelig ble publisert av NAMBLA (The North American Man-Boy Love Association), og som Melgaards assistenter hadde malt med fotorealistisk nøyaktighet på flere lerreter. Saken ble umiddelbart fanget opp av flere norske mediekanaler, og innholdet i fotografiene ble diskutert i detalj. Hvem var guttene i bildene? Visste Melgaard om de hadde blitt misbrukt? Folk som jobbet med misbruk av barn ble brakt inn i debatten, og moren til et av ofrene i den såkalte Baneheia-saken ble intervjuet.1 Kunstnerkolleger og representanter fra kunstverdenen ble konsultert, og det vokste fram en bred diskusjon om kunstnerens etiske ansvar. Enkelte viste til at Melgaard hele tiden har inkludert seksuelle referanser i sin kunst og hevdet at de nye bildene ikke burde behandles annerledes, mens andre mente at denne gangen hadde han gått for langt. Man berørte også temaet kunstsensur og kunstmuseets rolle som et sted for det frie kunstneriske uttrykk. Men de moralske spørsmålene knyttet til de opprinnelige fotografiene forble hovedsaken.

Melgaard er viden kjent som en ’enfant terrible’, og dette er ikke første gang hans kunstverk har provosert frem turbulente reaksjoner. Verkene hans har utløst politianmeldelser, de har dannet bakteppe for dramatiske brudd med gallerister og krangler og rettstvister med sponsorer. Som Edvard Munch i 1892, og andre kontroversielle skikkelser i kunsthistorien, har Melgaard opplevd å få en av sine utstillinger stengt (ved MARTa Herford-museet i Herford i Tyskland), og kunsten hans har vært anmeldt til svenske myndigheter ved to anledninger. Det har hele tiden vært provokasjoner av seksuell eller voldelig karakter som har vært den underliggende årsaken. Melgaard er en ekspresjonistisk maler som henter mye av sitt materiale fra kontroversielle kilder relatert til hans egen spesielle livsstil. Historiene som utspiller seg i malerier og installasjoner kan gjerne være fiktive, men de forblir like fullt radikale.

Jeg vil forsøke å analysere omtalen av Melgaard i norske medier ved å fokusere på tre hovedspørsmål. Hvordan reagerer den norske pressen på disse hendelsene i utlandet, og hvordan har de influert på mottakelsen av hans arbeider? Hvordan blir en kunstner som er omgitt av rettslige skandaler og som berører ekstreme kunstneriske temaer portrettert i intervjuer? Hvordan presenterer han seg selv? Og til sist; hvordan vurderer den seriøse kunstkritikeren Melgaards kunst, og i hvilken grad lar kritikeren seg påvirke av skandalene og historiene om hans livsstil?

Første gang et av Melgaards verk ble meldt til politiet, var i forbindelse med en utstilling på Historiska Museet i Stockholm i 1998. Som en del av feiringen av kulturbyåret hadde Stockholm by invitert den unge kuratoren Hans Ulrich Obrist til å lage en rekke samtidskunstutstillinger, under samlebenevnelsen ’Arkipelag TV’. Til utstillingen ’Soft Core’ hadde Melgaard appropriert arbeider av fire kunstnere, og stilte dem ut sammen med et av sine egne, nye arbeider. Blant de utvalgte kunstnerne var amerikaneren Donald Mader hvis fotografier viste nakne, unge gutter. Selv om bildene ikke var pornografiske og Mader hadde fått guttenes samtykke i å stille dem ut som kunst, vakte de sterke reaksjoner i Stockholm. Til og med museets direktør, Jane Cederqvist, ble så provosert av fotografiene at hun uttalte at hun håpet noen ville ødelegge dem. Og kort tid etter åpningen ble fotoene revet ned fra veggen og ødelagt av en gruppe svenske nynazister.

Saken ble bare så vidt omtalt i norsk presse. Fotografiene ble trykket i Aftenposten, og journalist Lotte Sandberg skrev en innsiktsfull kommentar under overskriften ’Svensk sensur’. Her omtalte hun anklagene som ’en bisarr blanding av homofobi, nazi-slagg og hevede pekefingre’.2 Noen få andre journalister nevnte saken, men den førte ikke til noen moralsk debatt i norske medier.

To år senere oppstod en ny situasjon i Sverige. Melgaards første film ’All Gym Queens Deserve to Die’ ble vist på Moderna Museet som en del av gruppeutstillingen ’Organising Freedom’. Filmen ble anmeldt både av svenske Unicef og barnevernsorganisasjonen Ecpat for brudd på straffelovens bestemmelse om seksuell omgang med barn. Den ble raskt trukket tilbake fra utstillingen. Årsaken til de sterke reaksjonene var særlig en scene hvor en voksen mann suger på armen til en jentebaby. En annen scene som virket provoserende for mange, var bildene av en kvinne med Downs syndrom som kysser en mann.

Denne gangen ser vi en mer restriktiv linje i norske medier, selv om saken stort sett ble ignorert helt til det ble snakk om å vise filmen som en del av utstillingen ’The Myth of a Young Washing Machine' på Samtidskunstmuseet i Oslo. I et intervju med Dagens Næringsliv var museets direktør, Per Boym, først unnvikende når det gjaldt om filmen skulle inkluderes i utstillingen eller ikke.3 Senere, i et intervju med Aftenposten, bekreftet han at museet skulle vise filmen, og la til at den allerede hadde blitt vist i Danmark uten at det hadde vakt noen reaksjoner.4Aftenposten intervjuet også Melgaard om filmen, og han avviste at den handlet om sex med barn eller pornografi. I stedet hevdet han at filmen handlet om ’kjedsomhet, desperasjon og forskjellige moralske aspekter som moderne mennesker møter’.5

Den neste skandalen fant sted to år senere, våren 2002. Utstillingen ’Black Low – The Punk Movement Was Just Hippies with Short Hair’ på MARTa Herford museet i Tyskland ble stengt før den i det hele tatt ble åpnet. Melgaard hadde malt veggene i ustillingsrommet svarte og sprayet tekster av det norske svartmetallbandet Satyricon på veggene. Her hadde han også dolket fast bilder av selvskading som han hadde funnet på internett. Tyske myndigheter hevdet utstillingen var voldsforherligende og siterte paragraf 131 i tysk lov, som omhandler glorifisering av vold. Denne episoden ble bredt kommentert, både i norsk og tysk presse (Nasjonalmuseets bibliotek har hele 49 artikler fra tyske aviser om saken). Det er interessant å merke seg at norsk presse i stor grad støttet Melgaard. Man trakk paralleller til nazistenes sensurering av ’Entartet Kunst’ (degenert kunst).6 Senere ble det antydet at Melgaard bare var en brikke i museumsdirektør Jan Hoets oppmerksomhetskampanje rundt sitt nye museum, tegnet av Frank Gehry.7Andre koplet stengningen av utstillingen til de sterke reaksjonene i etterkant av de grusomme massemordene i den tyske byen Erfurt tidligere samme år.8

Lotte Sandberg klarte å få tilgang til utstillingen. ’I så måte var det overraskende sterkt å stå overfor den sensurerte utstillingen i Herford lørdag kveld’, kommenterte hun. ’Synet av bilder og skulpturer pakket inn i sort plast ble uforglemmelig’. Hun kommenterte videre at Melgaards bruk av vold i kunsten er mye mer interessant enn kunstnere som bruker vold for å få oppmerksomhet. Hun trekker paralleller til Goethes Faust og arbeidene til den franske forfatteren Albert Camus for å utvide Melgaards perspektiv på døden og selvmordet som legitime temaer i utstillingen.9

Det at Melgaard var en norsk kunstner som kom ut for trøbbel i utlandet, kan også spille en rolle i den tolerante mottakelsen av hans verk i Norge. (Selv om Melgaard er født i Australia og levde sine første barneår der, vokste han for det meste opp i Norge med norske foreldre). Helt fra starten hadde norsk presse gjort et poeng av Melgaards internasjonale erfaringer. Som student tilbrakte han mange år i utlandet, både i Warszawa, Maastricht og Amsterdam. I en avisartikkel om hans første soloutstilling ser vi at journalisten virker veldig imponert over at Melgaard allerede hadde stilt ut i Stockholm og at han hadde deltatt i flere utstillinger i Maastricht, Amsterdam, Göteborg og Vilnius.10 En annen av hans tidlige utstillinger i Oslo var ’Confessions of a Recovering Minimalist’ hos galleri c/o i 1996. Denne utstillingen var del av en serie hvor unge kunstnere ble invitert til å lage en utstilling som hadde referanser til et kunstnerskap som var viktig for dem. Melgaard valgte å inkludere arbeider av sin lærer, den belgiske kunstneren Guillaume Bijl. Da han ble intervjuet av pressen i anledning av utstillingen, beskrev Melgaard sin fascinasjon for Bijls spontanitet, som han opplevde som en direkte motsetning til ’den typisk norske, intellektualiserende tvilen’.11 Selv på dette tidlige stadiet plasserer Melgaard seg i opposisjon til det norske kunstmiljøet. Og vi ser relativt ofte hvordan kritiske utsagn om det norske kunstlivet settes i sammenheng med hans internasjonale suksess. Som om det å plassere seg selv utenfor den lokale scenen automatisk fører til suksess ute. Vi ser at beskrivelsen av Melgaard som internasjonal stjerne har etablert seg blant norske journalister. Selv om vi finner få anmeldelser av hans internasjonale utstillinger (viktige unntak er Trond Borgens anmeldelse av en gruppeutstilling i København i 1996, Lotte Sandbergs evaluering av hans deltakelse i Manifesta i 1998 og hennes anmeldelse av utstillingen i Greene Naftali Gallery i 2008), finner vi stort sett små notiser i norske aviser når han stiller ut i utlandet. Og i 2005, da Melgaard stilte ut ved Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg, slo avisen VG fast: ’Ingen nålevende norsk kunstner nyter så stor anerkjennelse internasjonalt som Bjarne Melgaard’.12

Hvordan portretterer norsk presse denne suksessrike kunstneren med merittlisten full av internasjonale skandaler? Og hvordan fremstiller han seg selv? Et av de første større intervjuene dateres tilbake til 1997 og stod på trykk i Dagbladet i anledning utstillingen ’Free from Content’ på Stedelijk Museum i Amsterdam (dette er et av få intervjuer som er gjort i forbindelse med en utstilling i utlandet). Journalisten starter med å stille spørsmål ved Melgaards identitet: er han en bløffmaker eller en talentfull kunstner? I sin beskrivelse av Melgaard sammenlikner hun ham med en ’colombiansk kokainselger’. Intervjuet kretser rundt en mystisk velgjører og Melgaards opposisjon til den norske kunstscenen. Hun beskriver kunsten hans som ’provoserende, pornografisk, kvasireligiøs, surrealistisk og kitschy’. Melgaard følger opp med å fortelle om noen av sine mer ekstreme handlinger. Som for eksempel da han besøkte en støttegruppe for anonyme sexavhengige i Sydney som del av et kunstnerisk eksperiment, eller den gangen han dro til Gauguins grav for å masturbere på den. Han kommenterer også det faktum at han nektet å delta i Johannesburg-biennalen på grunn av en pågående rettssak mot en av biennalens kommissærer. Han forklarer: ’Kunst bør handle om å ikke inngå kompromisser. Norske kunstnere er takknemlige for smuler. Det er de som stiller ut meg som skal takke, ikke jeg’.13 Gjennom dette intervjuet blir vi presentert for en person som utfører ekstreme handlinger i kunstens navn og dermed plasserer seg litt på siden av den vedtatte samfunnsnormen.

Intervjuene som stod på trykk i norske aviser i de kommende årene forsterker bildet av en utagerende og overskridende kunstner. Journalistene har tydeligvis gjort seg godt kjent med alt fra Melgaards homoerotiske perversjoner til hans stoffmisbruk og de anonyme velgjørerne. Adjektiver som ’pøbel’, ’råtass’, ’enfant terrible’ og ’kunstjunkie’ gir inntrykk av at de aller fleste ikke finner noen grunn til å justere inntrykket etter å ha møtt kunstneren.

Det er kanskje ikke så overraskende at det gjennomgående temaet i intervjuer med Melgaard er seksualitet. I et Natt & Dag-intervju i 2000 blir han spurt om kontroversielle temaer som barns seksualitet og kampen for homofiles rettigheter i Norge. Uthevede sitater som ’Kristne homofile er det verste jeg kan tenke meg’ lar leseren sitte igjen med et inntrykk av en provokatør som ikke ønsker å gjøre noen til lags. Det kan virke som Melgaard nyter å bli fremstilt på denne måten. På spørsmål fra journalisten om hvorfor han ønsker å lese gjennom intervjuet før det går i trykken, svarer Melgaard at han ikke har noe i mot at det skrives ufordelaktig om ham, men han ønsker å sjekke artikkelen for kunsthistoriske faktafeil.14 Homoseksualitet, sex med dyr og sadomasochisme er referert til og diskutert i omtrent hvert eneste intervju. Da en journalist spør hvorfor han sammenstiller bilder av peniser og hunder i et av sine malerier, reflekterer Melgaard over forholdet mellom kunst og seksualitet: ’Hvorfor ikke? Jeg tror seksualitet er en stor drivkraft i forhold til maleri. Det er koblet. Ting rundt tiltrekkelse og avsky og hvem man er og ikke. Det å male er en sensuell prosess. Det er sensuelt når du maler over en flate. Maling som flyter utover.’15

Flere journalister søker også å finne forbindelser mellom den seksuelle tematikken i Melgaards kunst og hans egen livsstil. Mange stiller spørsmål om hans kjærlighetsliv og seksuelle preferanser. Melgaard kommer gjerne med antydninger, men holder samtidig kortene tett til brystet når det gjelder privatlivet: ’Det er ingen hemmelighet at jeg har levd rimelig hardt de siste årene. Mer er det ikke å si’.16 Når han blir spurt av en journalist fra Kapital om han virkelig masturberte på Gauguins grav, svarer han ganske enkelt: ’Det er et spørsmål jeg får veldig ofte. Jeg har valgt å la det ligge i luften. Det er alltid mer interessant hvis man ikke er helt sikker. Paul Gauguin har jeg vært opptatt av siden jeg var veldig liten. Det er ingen trengsel ved hans grav’.17

I mange intervjuer kan det virke som om Melgaard bevisst ønsker å forvirre intervjueren, og han har gjentatte ganger nektet å dele ut sin CV eller fortelle sannheten om sin alder. Andre ganger har han nektet å la seg fotografere. I et intervju med Dagens Næringsliv i 2000 spør Melgaard journalisten: ’Kan ikke du ta en avgjørelse på hvor gammel jeg er selv? Hvorfor skal alt jeg har gjort i mitt liv være tilgjengelig for Gud og Hvermann? Jeg er en veldig privat person i motsetning til hva folk tror’.18 Det virker som han er seg bevisst verdien av kunstnermyten, som ble perfeksjonert av Andy Warhol. Men der Warhol distanserte seg fra sin kunst, er Melgaards komplekse livshistorie, fiktiv eller sann, på ett nivå reflektert i hans arbeider. De heftige utsagnene om det norske samfunnet og de mer subtile antydningene rundt egen person kan i så måte leses som interessante motsigelser. Intervjueren er aldri fullt ut i stand til å fange det komplekse forholdet mellom kunstneren og hans verk.

Intervjuene er ofte gjort i forbindelse med en utstillingsåpning, og det er i slike forbindelser kunstkritikeren får en mulighet til å uttale seg om Melgaards arbeider. Har de mange skandalene rundt hans alternative livsstil påvirket resepsjonen av hans verk? Og i så fall, på hvilken måte? Når vi ser tilbake på tidlige anmeldelser, synes det klart at kunsten hans ble tatt alvorlig helt fra starten av og at hans internasjonale utdannelse ofte ble nevnt for å understreke kvaliteten i hans arbeider. Øystein Ustvedt anmeldte den første utstillingen i Norge, som fant sted i Galleri Dobloug i 1994. Utstillingen bestod av tegninger som Ustvedt beskriver som ’pervo-naivistiske tegninger preget av leken skaperglede’. Samtidig påpeker han at disse arbeidene er ulike all annen kunst som ble vist i Norge på denne tiden, og han kjenner seg trukket mot deres naive poesi. Han merker seg det homoseksuelle innholdet i tegningene, men opplever dem på ingen måte som provoserende eller fornærmende.19

Det kommende året ble Melgaards utstilling ‘New Love, Old Paint’ i Galleri Riis anmeldt av Ina Blom. Hun presenterte en tese angående Melgaards parallelle referanser til Gauguin og den avdøde homofile pornostjernen Joey Stefano: ’Stefano er så å si konstruert for tilbedelse og fantasi, Gauguin malte en visjon av det han elsket. De knytter seg til Melgaards mange private og patetiske (håndskrevne) bekjennelser og gir dem – så å si – et objektivt og offentlig ansikt’. Samtidig som hun utdyper Melgaards bruk av disse to karakterene, beskriver hun dem også som masker som Melgaard ser verden gjennom. Hennes innsiktsfulle lesning av utstillingen berører kjernen i Melgaards kunst og hans referensielle og intuitive metode.20

I 1998 stilte Melgaard ut både i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Galleri Riis. Anmeldelsene var for det meste positive. Kritikerne viste vilje til å tolke de komplekse lagene av referanser og informasjon som lå latent i verkene. I sin anmeldelse reflekterer Ingvild Henmo over måten Melgaard distanserer seg fra minimalismen, og hvordan hans bruk av håndskrift, ekspresjonistisk maleteknikk og spontane materialsammenstillinger gjør oss i stand til å føle selvets nærvær. Denne dobbeltheten virker både fascinerende og frastøtende på Henmo, som skriver: ’Tilskueren blir splittet mellom voyeurisme, å kikke inn i det private, og et behov for integritet, distanse, oversikt’.21 Mens Henmo fokuserer på kunstverkene, ser vi at andre kritikere krydrer sine rosende kritikker med informasjon om Melgaards internasjonale suksess. De lar seg tydeligvis imponere av hvordan han har samarbeidet med internasjonalt anerkjente kuratorer og museer.22

I forbindelse med utstillingene ‘The Myth of a Young Washing Machine’ ved Nasjonalmuseet for samtidskunst og ‘The Only Weapon you have in a Society like this is a Clear Mind’ i Galleri Riis i 2000 blir vi minnet om det som hadde skjedd i Sverige noen måneder tidligere. Flere av kritikerne er relativt positive til utstillingene, men sterkt kritiske til verket ’All Gym Queens Deserve to Die’. Harald Flor i Dagbladet bruker store deler av sin anmeldelse av de to utstillingene på å beskrive og beklage filmen. Han hevder at Melgaard med dette arbeidet ’går over en grense i den kunstneriske ytringsfrihetens navn’ og legger til: ’Det er sammenhengen mellom den seksuelle strekfantasien og en verbal monolog med homoerotiske ønskedrømmer som gjør den korte sugescenen overfor barnet så usmakelig’.23Ville han hatt like sterke meninger om dette verket dersom han ikke hadde kjent til kontroversene i Sverige? En sammenlikning av Flors anmeldelse med Jørgen Lunds anmeldelse i Aftenposten viser ulik vektlegging av det kontroversielle. Lund publiserer en grundig beskrivelse av spenningen mellom den magiske atmosfæren i Melgaards installasjoner og de destruktive intervensjonene. I siste avsnitt slår han likevel fast: ’Man kan mistenke at museet har valgt utstillingen ikke ut fra et behov for å gi en ny markering av Melgaard, men derimot vel så mye på grunn av lyst til å ta del i viraken rundt videofilmen ”All Gym Queens Deserve to Die”’. Han mener at innholdet i filmen overskygger de kunstneriske kvalitetene og at et offentlig museum ikke burde ha vist filmen.24Kunstkritiker i VG, Lars Elton, er av en annen oppfatning: ’Filmen er kompleks og depressiv, men den byr også på vakker uskyld og respekt for individuelle avvik. Sett i sammenheng er den omtalte scenen der en mann suger på et spedbarns arm ikke veldig provoserende’.25

Bortsett fra diskusjoner rundt denne spesielle filmen finner vi få negative anmeldelser av Melgaards arbeider. Når det er sagt, fikk festspillutstillingen ’Skam’ i Bergen Kunsthall i 2003 et par mindre rosende omtaler. Jan Kokkin påpekte det han mente var et tap av originalitet i og et for sterkt kommersielt fokus på Melgaards kunst.26Andre kritikere hadde et mer positivt syn på utstillingen. Flor lot seg imponere av den slående installasjonen. Han beskriver hvordan kunstneren bruker elementer fra tidligere utstillinger og plasserer dem under et stort kamuflasjemønstret teppe: ’…den delvis dekkende kamuflasjen gir et vink om at det kan ha skjedd en farlig forvandling, og at destruktive krefter fortsatt ligger latent under det militære ytre’.27

Neste gang Melgaard hadde separatutstilling i Norge var i 2005 i Haugar Vestfold Kunstmuseum. Utstillingen fikk tittelen ’Hello Maybe’, og museet forklarte i sin pressemelding at Melgaard hadde endret livsstil og sluttet med de anabole steroidene han hadde brukt en periode. Det at Melgaard også valgte å plassere en god del av sine tidligere kunstverk i museets borggård slik at publikum fritt kunne forsyne seg av dem, ble også tolket som et tegn på at utstillingen representerte en ny start. Kritikerne beskriver de utstilte verkene som mildere og mykere. Marit Paasche titulerer sin anmeldelse i Aftenposten ’Pitbullbjarne blir chihuahua’ og kommenterer hvordan disse små hundene – som opptrer for første gang i Melgaards kunst i denne utstillingen – symboliserer noen barnlig og feminint. Men selv om det maniske aspektet ikke er så tydelig i denne utstillingen, understreker hun at smerten og intensiteten fremdeles er til stede. Når hun forsøker å forklare hvorfor disse bildene er interessante, på tross av deres åpenbare banale kvaliteter, skriver hun: ’(Men) han har likevel maktet å uttrykke eksistensiell angst på en måte som holder på betrakteren. Det skyldes både en formmessig sikkerhet (den beveger seg organisk innenfor den ekspressive eksistensielle smertetradisjonen etter Munch og de tyske ekspresjonistene) og en intensitet som motarbeider forsøk på å stille seg likegyldig’.28 Flor likte også denne utstillingen, som inneholdt utradisjonelle materialer som tepper og etsninger. Og i sin omtale av utstillingen understreker han at selv om kunstneren bruker tradisjonelle materialer, er et sentralt motiv i Melgaards kunst fremdeles hvordan han ’blottlegger urovekkende handlinger i de subkulturelle gay-miljøene’.29

Melgaards tilstedeværelse i norske medier er for omfattende og kompleks til fullt ut å kunne analyseres i en slik kort fremstilling. Jeg har utelatt sentrale temaer som beskrivelser av krangler med sponsorer og gallerister. Slike saker har igjen ledet til diskusjoner om autentisitet og kunstverkenes prisnivå (et annet moment i diskusjonen om prisnivå var de mange kunstverkene som Melgaard delte ut gratis utenfor Haugar Vestfolk Kunstmuseum og som senere fant veien tilbake til auksjonshusene). Jeg har heller gått inn på Melgaards deltakelse i debatten om teori i norsk kunstliv eller hans sterke synspunkter om norsk kunstutdannelse og kunstmiljø generelt. For ikke å nevne de mer fantastiske historiene som finnes i norske avisarkiv, som saken om at Melgaard planla å slippe hundrevis av pølser fra et fly over Lyon og senere Libya, eller den tragiske hendelsen som fant sted nyttårsaften 2001, da hans galleri og atelier brant ned og hundrevis av kunstverk gikk tapt.

Men det synes klart at Melgaards kunst helt fra starten har blitt positivt omtalt av norske kritikere. Selv om hans kunst noen ganger utfordrer anmelderens syn på moral, ser vi at den seriøse og dedikerte kritikeren har vist en vedvarende interesse for hans kunstneriske prosjekt. Arbeidene hans representerer noe enestående på den norske kunstscenen, noe de både blir kritisert og verdsatt for. Det at Melgaard helt fra begynnelsen har plassert seg selv i utkanten av det norske kunstmiljøet, har også bidratt til å gi ham en aura av uavhengighet og originalitet. Media ser ut til å opptre støttende når han i utlandet blir anklaget for overskridelser, og både hans kunst og karriere blir støttet av norsk presse. Gjennom intervjuer og uttalelser har Melgaard fortsatt å skape både avsky og beundring, men har samtidig forblitt litt av et mysterium, en person som omgis med mange rykter, men få sikre fakta. Arbeidene hans befinner seg fremdeles i overskridelsens tabubelagte randsoner. Hans anti-minimalistiske, anti-konseptuelle direkte malerier, tegninger, akvareller og installasjoner dveler ved ondskap og blodige overtredelser. Media har kjempet med den homoerotiske tematikken, sadomasochismen og dødsdriften.

Men det mest diskuterte temaet av alle er det som handler om barn og seksualitet. Meningene om Melgaards bruk av dette temaet er delt. Under hans forrige store utstilling i Haugar Vestfold Kunstmuseum i 2005 inviterte en journalist lederen for incestsenteret i Vestfold med for å se utstillingen. Journalisten hadde antakelig hørt om hendelsene i Sverige. Lederen for incestsenteret opplevde kunsten som en forherligelse av misbruk av barn.30 Senere uttalte det norske barneombudet seg om utstillingen og sa at han i stedet for å stenge den, ville anbefale den som en påminnelse om all ondskap som finnes ’der ute’.31 Det er ikke til å komme forbi at dette er et delikat tema, men disse verkene fortjener å bli betraktet i en større kunstnerisk kontekst. Kunstkritiker Tommy Olsson kommenterte debatten som raste i norske medier etter intervjuet som ble presentert i programmet Safari våren 2009. I sin kommentar delte Olsson kritikerne i to kategorier: de som forstod Melgaards prosjekt som en rettferdiggjøring eller fullbyrdelse av misbruk, og de som hevdet at kunstens rolle er å utfordre og provosere. Olsson hevder at begge kategoriene tar feil. Gjennom hele sin karriere har Melgaard ’beveget seg mot de mørke randsonene av den seksuelle impulsen’, men hans kunstneriske prosjekt handler om estetikk, ikke etikk.32

Det er vanskelig å skille mellom Melgaard og presentasjonen av ham i media. Det kan virke som kunstneren oppmuntrer pressen til å ta del i hans selvpresentasjon, men det er alltid en fare for at journalistens evne til å skape en god overskrift forstyrrer de komplekse sammenhengene som utgjør hans kunstneriske prosjekt. Melgaards kunstneriske uttrykk kan leses parallelt med hendelser i hans eget liv, men vi vil aldri få klarlagt omfanget av det selvrefererende materialet. Imidlertid kan vi slå fast at å lese om Melgaard i avisene har sine begrensninger. For å nærme oss hans estetikk må vi i stedet rette blikket mot verkene.

1. Kjersti Juul, ’Fortviler over pedofili-kunst – Mor til Baneheia-offer frykter kunst av datterens lidelser’, Vårt Land, 16.04.2009.
2. Lotte Sandberg, ’Svensk sensur’, Aftenposten, 17.07.1998.
3. Lena Lindgren, ’Melgaards video til Norge’, DN, 28.04.2000.
4. Kaja Korsvold, ’Samtidsmuseet viser kontroversiell film: Frykter ikke norske restriksjoner’, Aftenposten, 11.05.2000, s.23.
5. Ibid.
6. Lotte Sandberg, ’Norsk kunstner sensurert i Tyskland’, Aftenposten, 05.05.2002, s.11.
7. Lotte Sandberg, ’Melgaard brikke i kynisk spill’, Aftenposten, 07.05.2002, s.15.
8. Erik Bjørnskau, ’Kunstsensur kan skyldes massedrap’, Aftenposten, 06.05.2002, s.15.
9. Sandberg, 07.05.2002, op.cit.
10. ’Internasjonal Norges-debutant’, Aftenposten, 20.10.1994.
11. Anne Lise Stafne, ’Kreativ flom i galleri c/o’, Aftenposten, 18.07.1996, s.25.
12. Børre Haugstad, ’Orket ikke mer steroider – Bjarne Melgaard om: Dopmisbruk, Homo-erotikk, Utstillingsforbud’, VG, 11.11.2005, s.28.
13. Trude Ringheim, ’Talent eller bløffmaker’, Dagbladet, 23.08.1997, s.12.
14. Helle Vaagland, ’Kunsten å suge’, Natt & Dag, 2000, s.20-21.
15. Anna Jensen, ’Melgaards Place’, DN, 16.06.2007, s.46-49.
16. Ibid.
17. Niels Chr. Geelmuyden, ’Bjarnemishandling’, Kapital, 15.11.2001, s.76-82.
18. Sarah Hambro, ’Melgaards myter’, DN, 20.05.2000, s.34-35.
19. Øystein Ustvedt, ’Tegninger med leken skaperglede’, Aftenposten, 04.11.1994, s.20.
20. Ina Blom, ’Melgaard og Gauguin’, Aftenposten, 29.01.1997, s.22.
21. Ingvild Henmo, ’Ekspressivt ”jeg” og utmattet tilskuer’, Morgenbladet, 13.03.1998.
22. Jan Kokkin, ’En norsk komet’, DN, 28.02.1998; Øystein Hauge, ’ En kunstjunkie under avvenning’, Bergens Tidende, 03.03.1998.
23. Harald Flor, ’Motsetningenes Melgaard’, Dagbladet, 14.05.2000, s.54.
24. Jørgen Lund, ’Melgaards sakrale utblåsning’, Aftenposten, 21.05.2000, s.14.
25. Lars Elton, ’Tabuenes beste venn’, VG, 14.05.2000.
26. Jan Kokkin, ’Melgaard på tomgang’, Morgenbladet, 23.05.2003.
27. Harald Flor, ’Melgaards visjon’, Dagbladet, 22.05.2003, s.39.
28. Marit Paasche, ’Pitbullbjarne blir chihuahua’, Aftenposten, 12.11.2005, s.7.
29. Harald Flor, ’Mildere Melgaard’, Dagbladet, 12.11.2005, s.47.
30. Øyvind Skavhellen, ’Et hån mot incestofre’, Tønsberg Blad, 12.11.2005.
31. Emil L. Mohr, ’Vekket barneombudet’, Tønsberg Blad, 14.11.2005, s.2.
32. Tommy Olsson, ’Etikk og estetikk’, Morgenbladet, 24.04.2009, s.24.